|
Slekten Faye har 5 linjer. Linjenes stamfedre og deres BK nr. (#) er:
Bergenlinjen Herman Faye BK# 29
(egentlig Hans Davidsen Faye BK# 9)
Tønsberglinjen Mathias Wilhelm Faye BK# 52
(egentlig Marcus Davidsen Faye BK# 10)
Den danske linje Gerhard Faye BK# 94
(egentlig Andreas Faye BK# 81)
Christiania-Fredrikshald Amund Linnes Faye BK# 109
Den eldre Drammenlinjen Gabriel Smith Faye BK# 111
Den yngre Drammenlinjen Christopher Faye BK# 113
Giert Faye BK# 43 er Stamfar til de 4 linjene - Den danske, Christiania-Fredrikshald, Den eldre og Den yngre Drammenlinje.
Hans Gerhard Faye BK# 82 er Stamfar til de 3 linjene -Christiania-Fredrikshald, Den eldre og Den yngre Drammenlinje.
Nedenfor er gjengitt innledningen i a) Patriciske Slægter 1911 og b) Norske Slægter 1915. Det er en del uoverensstemmelser i f.eks. navnene mellom a) og b), f.eks. Giert Faye/Gerhard Davidsen Faye, og Hans Gerhard Faye/Hans Gerhardsen Faye.
a) er mer detaljert og omfattende enn b). b) er 4 år yngre og viser til a). Forfatteren av b) viser til teksten i a).
Der det er uoverensstemmelser mellom disse to kilder, er det valgt å følge Patriciske Slægter, København 1911.
Patriciske Slægter 1911
Slægtsnavnet Faye, udtalt paa samme Maade som af den norsk-danske Familie, har været kendt i Frankrig i flere Hundrede Aar og forekommer fremdeles. Ifølge gamle Slægstraditioner skal ogsaa den norsk-danske Families Stamfader have været af fransk Slægt, men være udvandret under Hugenottforfølgelsene til Skottland.
Herfra vides ikke saa faa kendte Slægter i det 17. Aarehundre at være kommet til Bergen i Norge.
Blant disse Indvandrere var ogsaa Marckus Faye, der over Orkenøerne kom til Bergen, hvor han 10. mai 1642 tog Borgerskab.
Han hadde 2 sønner: 1) Henric Faye gift med Gertrud Crometie, og 2) David Marcussen Faye, f. i Bergen. Han var først gift med en dame med ukjent navn og som døde før 1675. Fra 1680 var David gift for 2. gang med Elisabeth (Lisbeth) Messing, født i Bergen. Med Elisabeth hadde David 2 barn: Judithe og Hans Davidsen Faye.
Et slektstre fra Marckus Faye (1642) til Stamfedrene for de 6 slektlinjene:
1) Bergen-linjen
2) Tønsberglinjen
3) Den danske linjen (utelatt i Norske Slægter 1915)
4) Christiania-Fredrikshald-linjen
5) Den eldre Drammenlinje
6) Den yngre Drammenlinje
Marcus Faye, Borger i Bergen 1642
|
David Marcussen Faye, d. 1718 Købmand i Bergen
____________|_______________________
| | |
Hans David- Marcus Da- Giert Faye (Gerhard Davidsen Faye)
sen Faye vidsen Faye d. 1747
d. 1720 d. 1751 Sognepræst i Holt
Købmand i Sognepræst |
Bergen i Tønsberg ____________|___________
| | | |
Christen David Mar- Andreas Hans Gerhard (- Gerhardsen)
Hansen Faye cussen Faye Faye d. 1792 Faye d. 1795
d. 1757 Køb- d. 1776 Provst Provst i Østre Grosserer i
mand i Bergen i Tønsberg Moland Drammen
| | | ___________|___________
| | | | | |
Herman Faye Mathias Wil- Gerhard Amund Linnes Gabriel Smith Christopher
d. 1784 Køb- helm Faye Faye Faye d. 1802 Faye d.1821 Faye d. 1825
mand, Bager- d. 1811 Køb- d. 1845 Fabrikeier i Mægler i Branddirekør
mester i mand i Tøns- Konfe- Drammen Drammen i Drammen
Bergen berg rensraad
Christiania- Den eldre Den yngre
Bergen- Tønsberg- Den Fredrikshald- Drammen- Drammen-
linjen linjen Danske linjen linjen linjen
(Linie I) (Linie II) linjen (Linie III) (Linie IV) (Linie V)
En formentlig, oprindelig fransk Slægt, der over Orkenøerne kom til Norge, hvor Marcus Faye i 1642 tog borgerskab som Kjøbmand i Bergen.
Hans Davidsen Faye (d. 1720) g.m. Maren Ellingsdatter (d. 1737), hvis Søn Kjøbmand Christian Faye (1709-1757) var Fader til Kjøbmand Herman Faye (1745-1784), fra hvem Linie I (Bergenslinjen) nedstammer,
til Sogneprest i Tønsberg Marcus Davidsen Faye (1683-1751), g.m. Margrethe Weinwich (1685-1755), hvis Søn Provst og Sogneprest David Marcussen Faye (1720-1776) g.m. Karen Nordmand (1724-1801), er Fader til Kjøbmand i Tønsberg Mathias Wilhelm Faye (1762-1811), fra hvem Linje II (Tønsberglinjen) nedstammer,
og til Sogneprest til Holt Gerhard Faye (1691-1747), g.m. Anne Cathrine Pay (1703-1760), fra hvis Søn Provst i Østre Moland Andreas Faye (1727-1792), g.m. Anne Margrethe Karine Flintough, en dansk Linje av Slekten nedstammer,
og Kjøbmand i Drammen Hans Gerhardsen Faye (1728-1795) g.m. Ingeborg Linnes (1742-1813) fra hvem Linje III (Christiania-Fredrikshaldlinjen), Linje IV (Den ældre Drammenlinje) og Linje V (Den yngre Drammenlinjen) nedstammer.
Hans Søn Amund Linnes Faye (1767-1802), g.m. Anna Martine Boysen (1772-1802), er Stamfader for Linje III (Christiania-Fredrikshald-linjen).
Mægler og Dispachør Gabriel Smith Faye (1762-1821), er Stamfader for Linje IV (Den yngre Drammenlinjen),
og Skibskaptein og Branddirektør i Drammen, Christopher Faye (1772-1825), er Stamfader for Linje V (Den yngre Drammenlinjen) af Slægten Faye.
Litteratur: Patriciske Slægter II. København 1911.
Kommentar: Norske Slægter 1915 omfatter bare en del av de personene som
er angitt i Patriciske Slægter 1911, bl.a. er den danske linjen utelatt.
Det er også angitt et slektstre fra David Marcussen Faye d. 1718 til Stamfedrene for Linjene I til V, se angivelsene i parenteser i slektstreet.
Videre er hver av slektlinjene innledet med angivelse av Stamfaderen med frue, hans eldste sønn med frue, dennes eldste sønn med frue o.s.v. i noen ledd. Deretter er alle barn angitt. Boken angir ikke slektsvåpen.
Norske Slægter 1915
Utgivet ved Haagen Krog Steffens, Arkivar i Riksarkivet, PAA, Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, MCMXV, 240 sider. Boken har noen forkortede slektstre, for øvrig er den ikke illustrert.
Slekten Faye er angitt på sidene 40 til 48. Boken angir 5 slektlinjer (I-V), idet den danske linjen er utelatt.
Som Litteratur er oppgitt: Patriciske Slægter II. København 1911.
Patriciske Slægter 1911
Th. Hauch-Fausbøll og H. R. Hjort-Lorentsen. Patriciske Slægter. Anden samling. Med 43 portrætter og 8 Vaabenafbildninger. Kjøbenhavn. Dansk Genealogisk Instituts Forlag 1911. 368 sider.
På sidene 83 til 129 i boken er angitt slekten Faye med 6 slektslinjer, 2 våpenskjold og 7 Portretter.
Det første skjoldet har ridderhjelm med sedertre og i skjoldet et lam som holder en lang korsfanestang med en lang korsfane over lammet.
Det andre skjoldet har ridderhjelm med bukkehode med to lange horn mellom to vinger. Skjoldet har 4 felt. Øverst til venstre (1. felt) er det 6 (kanon)kuler i triangel, til høyre (2. felt) en halv steilende geitebukk med lange horn, nederst til venstre (3. felt) en springende hund og til høyre (4. felt) en 7-bladet palmegren.
De 7 portrettene for slekten Faye i boken "Patriciske Slægter", 1911 gjengir:
a) Anna Cathrine Faye, født Pay (1703-1760) BK# 76
b) Sognepræst Gerhard Faye (1691-1747), egentlig Giert Davidsen Faye BK# 43
a) og b) var gift med hverandre. Disse to håndmalte portrettene
er hos Axel Faye (1927- ) BK# 689
c) Bankchef Jørgen Breder Faye, Kommandør af St. Olavs Ordenen (1823-1908) BK# 222
d) Første Livmedikus, Professor Dr. Frantz Christian Faye, Kommandør af St.
Olavsordenen (1806-1890) BK# 317, portrett er hos Ebba Aamot BK# 687
e) Konferensraad Gerhard Faye, Kommandør af Dannebrog og Dannebrogsmand
(1760-1845) BK# 94, portrett er hos Ebba Aamot BK# 687
f) Toldinspektør Ludvig Othar Christian Faye (1800-1869) BK# 346
g) Generalkonsul Hans Faye, Kommandør af St. Olavsordenen (1797-1852) BK# 415 *)
h) Provst Andreas Faye, Ridder af St. Olavsordenen (1802-1869) BK# 545
*) Fredrik Faye Zimmer (1909- ) har et maleri av Generalkonsul Hans Faye BK# 415.
Hos Axel Faye (1927- ) beror også et maleri 54 x 56 cm. av generalkonsul Hans Faye BK# 415 (1797-1852). Maleriet måler 54 x 56 cm, er malt av Jo Piene og er merket "Hans Faye. Direksjonsformann 1847-1849." Hans Faye var ikke Direksjonsformann, men viseformann i Forsikringselskapet Storebrands første styre. Maleriet har tidligere hengt i Storebrands direksjonsrom i Oslo.
Ebba Aamot BK# 687 har følgende 6 portretter, fra andre slekter enn slekten Faye, i boken "Patriciske Slægter", København 1911:
i) Kommandør Erik Otto Knoph Branth (1756-1825)
j) Hofsnedker Johan von Holten (1689-1760)
k) Oberst Georg Linde (1787-1847)
l) Konferensråd Friedrich Adam Müller (1725-1795)
m) Konferensråd Adam Gottlob Müller (1769-1833)
n) Biskop Dr. Peter Erasmus Müller (1776-1834)
Ebba Aamot BK# 687 har også et ovalt portrett av:
o) Henrik Johan Friele (1824-1895) BK# 208.
Slegten Mohr fra Bevern 1909
Af Anton Mohr Wiesener, Bergen 1909, A.S. John Griegs Bogtrykkeri, 198 sider inklusive Register side I til XVI og blindark. Heftet har 26 portretter og 17 andre illustrasjoner.
Slekten Faye er omtalt på sidene 29 og 30.
På side 29 er etter Hans Davidsen Faye angitt en fotnote: Lengenicks stamtavle over "Faye" er her urigtig. Cfr. Blix: Udskrifter af Bergenske skrifter, Rigsarkivet, samt Bergens borgerbog s. 174.
Følgende 6 portretter av personer som er omtalt i heftet er hos Axel Faye (1927- ):
a) Handelsgartner og major Johan Friedrich Wilhelm Mohr (1749-1834) BK# 797 fra
Bevern i Braunschweig
b) Overkrigskommisær August Christian Mohr (1775-1845) BK# 795 - malt af Gertner.
Originalen på Møhlenpris,
c) og frue Elisabeth Petersen Elhöft (1797-1868) BK# 796 - malet af Vermehren
Maleriet på Møhlenpris er hvistnok copi
d) Johan Anton Wilhelm Mohr (1799-1882) BK# 777, Chef for firmaet Aug. C.
Mohr & Søn i Bergen,
e) og frue Lydia Wenzeline Mohr f. Mowinckel (1803-1878) BK# 778
f) Kjøbmand og Borgerrittmester i Bergen Henrik Johan Friele (1824-1895) BK# 208,
Ridder St. Olavs Orden, R.N.O., Stk. Sp. I. O., Ridder Franske Æreslegionen.
Fotoet er signert av K. Nybhøn i Bergen.
Norske Slekts Våpen 1969
Av Hans A. K. T. Cappelen, Den Norske Våpenring ved Didrik Rye Heyerdahl, MCMLXIX., 276 sider. Før innholdsfortegnelsen er angitt: De slekter hvis våpen er tatt med, har brukt våpenet første gang for minst 100 år siden. Slektene har spilt en viss rolle i norsk samfunnsliv i tre eller flere generasjoner. Medlemmene av slektene lever i Norge i dag.
På side 95 er angitt et våpen:
Faye - I blått et sølv lam med skråstilt gull splittflagg med rødt (?) kors (over lammet). På hjelmen et grønt sedertre.
Også ført andre våpen, blant annet firdelt med 1. felt rødt med 6 gullkuler, 2. felt blått med en halv sølvbukk, 3. felt blått med en mot høyre oppspringende gullhund, og i 4. felt gull med en grønn palmegren. På hjelmen et bukkehode mellom to vinger. Hjelmmerke: En gull og en rød ørnevinge med et sølv bukkehode imellom. Hjelmklede: Innvendig gull, utvendig rødt.
Merknad:
Fargebeskrivelsene og beskrivelsene av hjelmmerke- og hjelmklede i det 4-delte skjoldet er føyd til teksten i boken Norske Slekts Våpen, fra boken Dansk Vaabenherold som har gjengitt det 4-delte våpnet etter referansen PS = Partriciske Slægter, 1911, København.
Våpnet er opptatt som et borgerlig våpen i det danske Heraldisk Selskaps våpenrulle som nr. 290 av Agnatene av Amtsmann, Konferensråd Gerhard Faye (1760-1845) BK# 94, som i ca. 1884 kom fra Norge til Danmark. Det antas at den norske grenen av slekten Faye førte det 4-delte våpnet før den danske grenen.
Lammet i slektsvåpen o.l. kalles Agnus Dei (uttales: Agnus De'i) og betyr Guds lam. Lammet med skråstilt korsflagg forekommer i norske slektsvåpen for de to slektene Faye og Lammers, og kan indikere anenes tilknytning til geistlighet som biskop, deltakelse i korstog eller annen religiøs indikasjon.
Marcus Faye av trolig fransk slekt, kom fra Orknøyene til Bergen ved midten av 1600. Våpnet kjent fra siste del av 1700-tallet. Kilde: Th. Hauch-Fausbøll og H. R. Hiort-Lorenzen: Patriciske Slægter, 2. samling, København 1911. H. Krog-Steffens: Norske Slægter, Kristiania 1915. Riksarkivets seglsamlinger, Oslo. Opplysninger fra slekten (LL). (LL= Våpnet i boken er tegnet av Lucie Lovén.).
Stamtrær
Det kjennes bl.a. tre ulike stamtrær for Slekten Faye, nedenfor betegnet a), b) og c).
a) I "Katalog over Fayes familiearkiv", utarbeidet av Torbjørn Låg, 1979, er det første stamtreet. Det er et meget enkelt, lite stamtre fra Marckus Faye til Andreas Faye, tegnet av presten Andreas Faye (1802-1869) selv.
b) Det andre stamtreet er stående og rammen måler utvendig 30,9 x 26,6 cm. Det håndtegnede treet starter med Marckus Faye. Det kjennes ikke hvem som har tegnet treet.
Innen rammen er angitt et slektsvåpen med et sedertre over ridderhjelmen og et lam som holder en stang (uten kors) som har en lang fane over lammet. Med unntak av korset inneholder våpnet i stamtreet de samme symbolene som i det første skjoldet på side 83 i Patriciske Slægter 1911, men det har ulik uttegning.
Under rammen er håndskrevet:
"Familien Faye, franske Hugenotter, udvandrede omkring 1628 til Scotland. Marcus Faye (Thei) Skipper fra Orknreyø tog Borgerskab i Bergen 1645, og var den første Faye i Norge."
Stamtreet er unøyaktig.
Laveste årstall i treet er 1718 (David Marcussen Faye) og høyeste er 1866 (Julie Faye BK# 1866, datter av Provst Andreas Faye født 05-10-1802).
En kopi av stamtreet på Deichmanske Hovedbibliotek i Oslo er påtegnet året "1910". Treet er således tegnet en gang mellom 1866 og 1910.
Merknader:
Forfatterens kopi er muligens originalen eller en gammel kopi av stamtreet.
Forfatteren er blitt fortalt at en danske (Lengenick? - se punkt 10.4.3) og banksjef Jørgen Breder Faye 1823-1908 (BK# 222) i sin tid utarbeidet en slektstavle eller et stamtre over slekten Faye, og som var forløperen til slektsbeskrivelsen for Faye i boken "Patriciske Slægter", 1911. Dette arbeidet kan ha resultert i oven nevnte stamtre.
c) Det tredje stamtreet er "Stamtræ over Slægten Faye", som er i liggende format. Det måler 55x100 cm., og er tegnet av Johan Severin Wleügel i Oslo i 1943. Det inneholder de to "Slegtsmerkene" som er nær kopier av de to våpenskjoldene som er gjengitt i "Patriciske Slægter", 2. Samling, 1911, København, se punkt 4 Referanser, referanse: PS. Det har tydelig avmerket de 6 familiegrenene i rekkefølgen: Bergenslinjen, Tønsberglinjen, Den Danske Linje, Christiania-Fredrikshaldlinjen, Den ældre Drammens Linje og Den Yngre Drammens Linje.
På trestammen er angitt "Ifølge slegttraditioner udvandret Slegten fra Franrike under Hugenottforfølgelsene til Skottland. Derfra kom Slegten til Bergen."
Treet begynner med "Marcus 10 mai 1642 Norsk Borger". Det høyeste årstallet som er angitt er Hans Jacob Faye, 1943, Bergenslinjen, Ronnie Walter Faye, 1943, Den Yngre Drammen Linjen og Kirsten Torun Faye, 1944, Den Yngre Drammen Linjen. På én av kopiene som forfatteren fikk tilsendt er det senere tegnet inn opp til Ditlef Faye, 1946, fra Den Ældre Drammen Linje. Alle forfatterens kopier av dette stamtreet er sammenlimte A4-ark, og ikke egnet for videre kopiering.
Frederik Faye Zimmer (1909- ) har et eksemplar av stamtreet hvor hver gren av slekten er markert med forskjellige farger.
Johan Severin Wleügel (1898-1962) BK# 3160 var teknisk direktør og nedla et stort arbeid i innsamling av opplysninger og tegningen av stamtreet. Navnet Wleügel stammer fra Nederland og kom via Danmark til Norge. På norsk uttales navnet som "Flygel". Noen i slekten bruker stavemåten Wleugel (uten tødler over u'en).
Norske Slekts Våpen 1969
I Norske Slekts Våpen 1969, side 26, er det angitt: --- Far og sønn førte ikke sjelden forskjellige våpen, og figurene var ofte tydelige symboler for en bestemt person. --- På side 30 er angitt: --- Variasjoner og detaljendringer i figurer og farger er vanlige også blant nærstående agnater. Navn og skjold til forfedre gjennom kvinneledd tas hyppig opp hvis mannslinjen ikke førte våpen. Dette skjedde overraskende ofte også hvor sverdsiden førte våpen, men spinnesiden var sosialt sterkere markert. Som i andre land kunne et ektepars to slektsvåpen leve videre kombinert i ett våpen. ---
På side 32 er angitt: --- Religiøse symboler er duen med oljekvisten, som kjennes fra så mange våpen, lammet med korsfanen og pelikanen som mater ungene med sitt blod. ---
På side 34 er angitt: --- Militære tok som hjelmtegn den harniskkledte arm med sverd eller sabel, i slående mange tilfelle. ---
Generelle kommentar til slektsvåpen, etc.:
De tidligste kriger kunne være ukontrollerte slag mellom to grupper. Selv med godt trente og organiserte grupper kunne det bli virvar og tvekamper på slagmarken. Det ble nødvendig å planlegge og administrere slaget for å seire. Da var det behov for lett kjennelige tegn og signaler som en krigergruppe eller avdeling kunne samle seg om. Gruppen kunne ved hjelp av tegnene og signalene også bli dirigert til ulike oppdrag f.eks. flankesikring, forsterkning av en svak front, konsentrering og oppbygging av en styrke før et angrep, flytting og innsats av reserver, etc. Tegnet viste også hvor en krigers leder var i slagets tumulter, slik at krigeren kunne komme seg tilbake til sin avdelingsleder. Øverstkommanderendes tegn viste igjen avdelingslederne hvor ledelsen befant seg. Det ble brukt både synlige tegn og lydsignaler, men lydsignaler kunne drukne i våpengny og mennenes skrik. I dag brukes radioforbindelser.
For å ses lett var slike tegn plassert på den øvre delen av en stang som kunne heves over mennene. Tegnene kunne være geometriske figurer, for eksempel tre små skjold over hverandre, en trefigur, ofte symbolsk, slik som f.eks. de romerne legionærene brukte, eller et banner eller duk. Banneret eller duken var gjerne festet på et tverrtre, slik at det var lett synlig i vindstille, i skumring, i dårlig sikt og i regn. Derfor hadde tegnene også en enkel utforming. Man sloss gjerne ikke i mørke.
En duk eller banner på et tverrtre på en stang kalles en Standart.
Det ble også brukt stenger med faner, vimpler og flagg. Duken (fanen, vimpelen, flagget) kunne være delt én gang horisontalt, vertikalt, diagonalt eller i fire ruter i fargede felter, eventuelt atskilt av en stripe av en annen farge enn de tilliggende fargene.
En avdelingssjef var ofte en ridder med en permanent (stående) avdeling på en borg, som beskyttet den nærmeste landsbyen. Landsbyen holdt ridderen og hans folk med mat, klær og betalte ofte også en avgift for beskyttelsen.
Standartens farger var ridderens farger, og var ofte malt på ridderens skjold.
Standartene var for strid og måtte derfor være enkle. Slektsvåpnene utviklet seg fra dem, og var vedkommendes merke, segl eller signatur. Ofte var slektsvåpnene symbolske og kunne bli kompliserte som nevnt ovenfor.
Ut fra utviklingen kunne samme person ha en standart for strid, et eller to personlige slektsvåpen/segl og dessuten ett eller et par egne våpenskjold for hele slektens bruk. Ridderturneringenes konkurranseånd skapte også et behov for et heraldisk system hvor den enkelte hadde et identifiserende merke. Forvirringen med slektsvåpen og ett eller flere personlige segl - ofte for analfabeter - fremmet bruken av entydige for- og etternavn. Slektsvåpenet, eventuelt forenklet, initialer e.l. ble også brukt på signetringer eller signeter som ved behov kunne bevise f.eks. en budbringer eller forhandlers ekthet.
Ridderens skjold og hjelmer lever videre i avbildninger som rammer om heraldiske figurer.
Læren om slektsvåpen, heraldikk, utviklet seg fra det kontinentale Europa og England. Heraldikken har bestemte, stort sett internasjonale regler eller tradisjoner, men er også iblandet nasjonale tradisjoner, og noen ganger også lokale eller egne forståelser eller tolkinger. På 1200-tallet tok den norske kongen det felleseuropeiske fyrstesymbolet Løven (”Riksgaupa”). Innvandrere til Norge førte ofte med seg våpenmerker, og opprinnelig hadde enhver rett til å ta seg sitt våpen. Denne rett var gyldig også i Norge etter middelalderen, og den ble brukt flittig.
Våpenskjold ble senere også brukt for steder, så som i Kommunevåpen.
En overveiende del av de norske slektsvåpnene er selvtatt (også kalt bondevåpen), og er ikke gitt av Konge eller annen myndighet. Ved adling endret ofte Kongen noe i vedkommendes våpen, og satte det nye våpnet inn i adelsbrevet. Kongen kunne også utstede særlige våpenbrev uten å adle.
Det kunne være tegn over våpnet som fortalte om vedkommendes rang, f.eks. Kongekrone, Prinskrone, Hertugkrone, Løve eller en Ridderhjelm.
Det første våpentegnet i Norge var for ridderen Basse Guttomsoni 1286. Det eldste komplette våpen med skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn i Norge var seglet til Bjarne Erlingson den yngre fra 1347.
Bumerker er enkle tegn som ofte ble brukt av bønder. Segl kunne ha våpenskjold eller bumerker.
Det er ikke få norske slekter som i dag har samme navn og våpen som kjente utenlandske eller utdødde slekter, uten at de kan bevise noen genealogiske forbindelseslinjer.
Uberettiget bruk av familievåpen er rettsstridig i følge Varemerkeloven.
Adelsbegrepet har hatt ulike betydninger og innhold gjennom tidene fra oldtiden. Adel er i dag et juridisk begrep for en samfunnsklasse med lovfestede og oftest arvelige politiske, økonomiske og sosiale forrettigheter.
Aristokrati er et sosiologisk begrep (sosialt fenomen). Selvtatt tittel ut fra for eksempel besiddelse av store eiendommer, gjerne kombinert med selvtatt våpen, ble nedsettende kalt bondeadel.
I 1821 opphevet Stortinget all adel i Norge. I Danmark ble alle adelsrettigheter opphevet i 1849, men tittelvesenet ble beholdt liksom i Sverige, der adelen mistet sine politiske særrettigheter i 1866.
Våpen for slekten Faye
Det er flere ulike slektsvåpen for slekten FAYE.
· I Patriciske Slægter 1911 er gjengitt 2 våpen.
· I Norske Slektsvåpen 1969 er gjengitt 1 våpen.
· I Stamtre er gjengitt flere våpen, se nedenfor.
Et håndmalt slektsvåpen, som både Axel Faye BK# 689 (1927- ) og Dan Bob Faye BK# 720 (1952- ) har, er fra et engelsk, heraldisk firma. Skjoldet har grønn bunnfarge. Over den venstrevendte sølv hjelmen er det et venstrevendt gull dragehode. Fra venstre mot høyre er det en horisontal gull harniskkledd arm som holder et vertikalt kort sølv sverd. Ved sverdets spiss er det samme venstrevendte gule dragehode som over hjelmen. Dels over parérstangen på sverdet er det horisontalt fra høyre en gull harniskkledd arm med utstrakt håndflate.
Våpenets motto er: Toujours Fidele (Alltid trofast).
Axel Faye (1927- ) har en signet med rett skaft for lakkforsegling av brev, andre dokumenter og lignende, med samme slektsvåpen som gjengitt i det første våpnet i Patriciske Slægter 1911. En signet er relativt liten, og kan ikke gjengi for mange detaljer slik det ofte er i et 4-delt våpenmerke. Til detaljerte eller 4-delte våpen kan det være nødvendig med en signetpresse, ofte utformet som en lang tang, slik at man kan presse signetmerket inn i lakk, ofte med rød silkesløyfe under, langt inne på dokumentet.
I alt er det nevnt 5 våpen som innbyrdes er ulike. 4 av våpnene er avbildet nedenfor.
Det 5te våpnet er håndtegnet i arkivaliene i stamtre a) ved Aust-Agder Arkivet i Arendal, Norge etter historikeren og presten Andreas Faye BK# 545 (1802-1869), og er en forenklet utgave av Figur 6. Arkivaliene inneholder også et meget enkelt stamtre a) fra Marckus Faye til Andreas Faye.
Tilrettelagt, bearbeidet og publisert av Kjetil Faye Lund, kjetil@faye.cc
|
